(Innsendt)
Som et ledd i fornorskninga ønsket myndighetene at skogfinnene skulle bli til nordmenn. Finsk, kvensk og samisk språk, kultur og identitet skulle vike for det store nasjonsbyggingsprosjektet.
Skolen hadde en sentral rolle i arbeidet med å «gjøre finner til folk», og holdningene i samfunnet gjorde det nok heller ikke så lett å være skogfinsk. Rasebiologiske undersøkelser som tok sikte på å bevise at finnene var et underlegent folk, speiler holdningene som var knyttet til skogfinsk identitet og kultur tidlig på 1900-tallet.
«..mangfoldige slike småting fekk femtenåringen til å kjenne seg som eit kryp. Ikkje berre eg, heile Finnskogen måtte vera ein grå flekk, eit folk av mindreverdige». Åsta Holth, Det første halvsekel (1974).
Disse prosessene har ikke vært undersøkt systematisk eller forsket på, så vi kan mest bare spekulere i hvordan skogfinnene har opplevd å måtte ta avstand fra sin finske identitet. Det vi vet, er at mange av oss ikke fikk vite av våre foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre at vi er skogfinske. Holdningene til skogfinner som et laverestående, primitivt og mindreverdig folk ble til slutt til en internalisert skam hos skogfinnene, som effektivt fullførte jobben til myndighetene: over bare en eller to generasjoner ble de fleste skogfinnene til nordmenn, som ikke engang hadde kjennskap til sitt opphav.
Slektsteinen ved Rantala på Fv. 201, tett på riksgrensen. (Foto: Jan Myhrvold)
Et lokalt anliggende?
I løpet av de siste hundre år har vi sett en gradvis fremvekst av fornyet stolthet og interesse for skogfinnene, sentrert rundt området hvor kulturen sto sterkest før fornorskinga tok til: Grue Finnskog.
Fokuset på Grue Finnskog og omegn gjør at historien som fortelles om skogfinnene i dag ofte betraktes som en lokalhistorisk sak i stedet for et nasjonalt anliggende.
Konsekvensene av dette er omfattende:
· Forsknings- og utdanningsinstitusjoner forsker ikke på skogfinner, og underviser heller ikke om dem.
· Skogfinnene glemmes når det er snakk om norsk minoritetshistorie.
· Dagens skogfinner og etterkommere blir henvist til bygdebøker og amatørhistoriske verk, som ikke er kvalitetssikret.
· De som har sin skogfinske arv fra andre steder enn Finnskogen, vil slite med å finne informasjon i det hele tatt.
Skogfinnene er rett og slett ikke inkludert i norgeshistorien, til tross for at kanskje så mange som 10% av dagens befolkning i Norge har skogfinske aner.
Fornorskningspolitikken fortsetter
En undersøkelse utført av IPSOS på vegne av Kommunal- og moderniseringsdepartementet i 2020 viser at 9 av 10 kjenner til nasjonale minoriteter, men bare 3 prosent av disse hatt hørt om skogfinnene. Vi er den minoriteten som færrest kjenner til i dag.
Når skogfinner nevnes, er det ofte bare som en del av oppramsingen av de fem nasjonale minoritetene, og det selv i lærebøker i skolen.
Usynliggjøringa av skogfinnene fortsetter med full kraft i dagens samfunn.
Denne usynliggjøringa har konsekvenser for skogfinner i dag:
· Navneloven tar ikke høyde for skogfinsk historie og fornorskinga, og mange opplever vansker når de søker om å få ta tilbake sitt finske slektsnavn.
· Skogfinske gård- og plassnavn har blitt erstattet av norske navn på kartet, og de finske navnene som finnes på kartet blir klassifisert som «norske».
· De som skriver om oss, mangler ofte forutsetning for å fortelle våre historier: det er varierende grad av kunnskap, manglende skogfinsk tilknytning, og ofte manglende minoritetskompetanse.
· De som skal ta beslutninger som angår den skogfinske minoriteten i dag, mangler oppdatert og relevant kunnskap som grunnlag for deres beslutninger.
Minnestedet Rantala på Fv. 201 ved Røgden (foto: Jan Myhrvold).
Det er betegnende at da Stortinget skulle opprette en sannhets- og forsoningskommisjon for å granske fornorskningspolitikken, ble skogfinnene glemt. Takket være privat innsats ble skogfinnene sluppet inn i kommisjonens mandat gjennom bakdøra, men siden det var for sent å bli inkludert i kommisjonens tittel, glemmes vi ofte når det snakkes om kommisjonens arbeid. Det er per februar 2021, halvveis inn i kommisjonens periode, ikke avholdt ett eneste åpent møte i skogfinsk område.
Vår historie blir ikke skrevet eller formidlet.
Det som finnes av materiale om vår kultur er i stor grad utilgjengelig for oss.
Vi får ikke tilgang til vår kultur, vårt språk, vår musikk, vår kosmologi; våre stedsnavn, våre slektsnavn.
Vi leser ofte om skogfinnene som noe som er utdødd, som fantes i fortiden.
Denne usynliggjøringen er strukturell, den er fortsettelsen av en villet politikk. Og den hindrer ikke bare samfunnet fra å vite om oss, vi blir dessverre også usynlige for oss selv og hverandre.
NN.