Dobbeltutstillingen til Tore Hansen/Hanne Borchgrevinck åpnet lørdag 3. juni på Gamle Munch i Oslo. Det store lokalet var pakkfullt, og utstillingen en sjeldent flott opplevelse. Den vil bli stående i en måned framover.
Hannes hus (foto Wenche)
Denne utstillingen er den første store presentasjonen kunstnerparet fra Grue Finnskog har hatt sammen siden de delte en overlyssal på Kunstnernes Hus i 1985.
Innledningsvis gjorde humorist Hansen seg noen tanker både om kunstnerskap, den skogfinske innvandringen vestover, og om møtet med skogfinnebygda Oslo.
Tores gran er malt rett på veggen og kan kanskje kalles ei engangsgran (foto Anita)
Les Tores betraktninger:
Endelig – fækk vi inntæji sjølve høgborgen i Oslo. Det tog litt tid før vi klarde å presse ut den førje beboer’n, han som regjerte her sea 1963. Nå har’n visstnuk førskanse sæ litt leinger neri bakken, men je trur han kommer tæl å angre på at’n itte var meir standhaftig, ner’n ser hå fine dessa lokala egentlig er.
Ja, den skogfinske kultur’n brer sæ utover, den er ekspansiv, sjøl om farten har avteji nåe i de siste åra, etter at svedjebruket vart førbudt i 1648. Nuk har finnskoginga brønni granskog og sådd i øska atskillig seinere einn det, men je før min del ler granskogen stå og nøyer mæ med å breinne skulpturer, slik det fins spår etter i denna utstillingen.
Det var i grunn på tide at vi nådde Tøyen, før det er leinge sea vi erobre Nordmarka med Hakloa, Finnerud, Mago og Mylla osv. Ja, egentlig har Oslo vøri ein finneplass leinge, uta å væta det. I tidlige måndasmårrår på 60-70-talet, stampe skogfinner i Skoda’r, Folkevogner og raue Ladaer i kø milla Kløfta og Sinsenkrysset, før å komma tidsnuk på ærbe – som var å bygge opp drabantbyer og høgblokker, den eine meir moderne einn den are, slik at det skulle lokke undommen vækk frå de små og itte leinger nuk produktive plassa innved svenskegrensa og are stæller. Deffør foreslår je at Marianne Borgen rætter på dessa skjelta ved innkjørsel’n tæl byen – og heller skriver:
VÆLKOMMEN TÆL FINNSKOGEN – AVDELING OSLO ØST