"Denne sterke fokuseringen på det samiske perspektivet har samtidig ført til at skogfinnenes og kvenenes skjebne er kommet mer i bakgrunnen", skriver professor Aslak Syse i en viktig særuttalelse som er lagt inn som vedlegg i kommisjonsrapporten.
Det ser ikke ut til at mediene har oppdaget hvilken kritikk han kommer med.
Du kan lese hele uttalelsen her.
Uttalelsen er lagt inn som Vedlegg 1 i rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen.
Vedlegg 1 – Særuttalelse fra Aslak Syse
Innledning
Jeg vil gjennom denne særuttalelsen påpeke enkelte svakheter ved kommisjonens granskingsrapport, som er et sluttprodukt etter nær fem års arbeid. Tidsrammen som har stått til disposisjon, burde gjort det mulig med en rapport basert på konsensus. I denne uttalelsen vil jeg peke på grunner til at dette ikke har vært mulig, og hvorfor jeg har sett det nødvendig med en særuttalelse.
Først vil jeg like fullt understreke at det er kommet mye positivt ut av kommisjonens arbeid, i rapporten, under de mange møtene med ulike miljøer rundt om i landet og i form av mer enn 760 personlige historier om fornorskingspolitikk og fornorsking og om virkninger av politikken og prosessene. Det er et særlig gode at dette materialet er blitt forsvarlig tatt vare på for ettertiden. Et spennende kunstprosjekt om fornorsking og fornorskingspolitikk er også et positivt resultat av arbeidet.
Min særuttalelse knytter seg til selve rapporten og arbeidet med den. Arbeidsmåten har i seg selv bidratt til sterk tidsnød på slutten av arbeidet og derved manglende konsensus. Videre har ikke kommisjonen i arbeidet med rapporten klart å trekke et tilstrekkelig skille mellom målrettet fornorskingspolitikk på den ene siden og fornorskingsprosesser i samfunnet på den andre siden. Dette har skapt problemer for årsaksforklaringer av fornorskingen. I tillegg er det stadig framlagt nye forslag til tiltak, og dette har skjedd helt inntil de siste møtene i kommisjonen, og derved uten en tilstrekkelig mulighet for drøfting av foreslåtte tiltak og mulige konsekvenser av disse.
Arbeidsform
Rapporten blir overlevert Stortinget 1. juni 2023. Det siste møtet der det var mulig å komme med substansielle merknader, var 13. april 2023. Til møtet 13. april var det innkommet hele 3.600 merknader og innspill fra kommisjonens medlemmer til rapportutkastet som ble lagt fram. Selv om mange av disse kommentarene var knyttet til språk og andre redaksjonelle endringer, var det også mange substansielle og kritiske merknader til framstillingen, ikke sjelden med sprikende oppfatninger. På møtet 13. april ble det nedsatt en redaksjonsgruppe for å gjennomgå kommentarene.
Det aller siste kommisjonsmøtet der rapporten kunne behandles, fant sted 3. mai 2023. I innkallingen ble det opplyst at på dette møtet var det «kun mulighet til å rette opp skrivefeil, gjøre mindre endringer eller legge inn ny tekst. Men det er ikke lenger rom for de store omrokkeringene.» Like fullt kom det inn 64 sider med kommentarer til det foreliggende utkastet, noe som førte til at nye tekstbokser og tekstbiter skal produseres i etterkant av møtet slik at bare leder og sekretariat vet nøyaktig hvilken tekst som nå er gått til trykking. Dette er etter min oppfatning en konsekvens av en uforsvarlig arbeidsmåte over tid, og ikke minst gjennom det siste året som burde vært brukt til konsolidering.
Til tross for at jeg – og flere andre av kommisjonsmedlemmene – gjentatte ganger tok opp arbeidsmåten og foreslo andre måter å gjennomføre oppdraget på, ble dette i liten grad tatt hensyn til.
Fornorskingspolitikk og fornorsking
I mandatet til kommisjonen sies det uttrykkelig at hovedoppgaven er å «granske fornorskingspolitikken og dens konsekvenser» for de gruppene som omfattes av oppdraget. Dette understrekes både i avsnittene «Bakgrunn» og «Tema» i mandatet. Til tross for at det i innledningskapitlene tydeliggjøres at det er en prinsipiell forskjell mellom fornorsking som villet og ønsket politikk på den ene siden og fornorsking som resultat av andre samfunnsprosesser på den andre siden, er denne grenseoppgangen, etter min mening, blitt flytende i deler av framstillingen. Slike samfunnsprosesser, som endringer i næringspolitikken, en gjennomgående urbanisering i hele samfunnet, nedbrenningen og evakueringen av Finnmark og Nord-Troms mot slutten av andre verdenskrig og gjenreisingen etter krigen, har selvfølgelig i seg selv hatt fornorskende effekter. Men disse effektene synes i deler av teksten å være et resultat av en bevisst fornorskingspolitikk. Denne forskyvningen i årsaksforklaringer framstår som uheldig både faglig og i en politisk samtidskontekst. Mange av de konsekvensene som er beskrevet i rapporten, er mer en følge av endringer i samfunnsstruktur og næringspolitikk enn av en målrettet urfolks- og minoritetspolitikk.
En sterk urbanisering har skjedd i hele Norge, se NOU 2020: 15, også i områder med bosettinger av skogfinner, kvener og samer. Dette har ført til at ungdom har flyttet fra steder og husholdninger basert på tradisjonelle næringer og inn til byer og tettsteder, noe som helt naturlig har ført til endringer i yrkesvalg, leveform og kulturuttrykk. Undervegs i arbeidet har jeg flere ganger kritisert rapportutkastet for å bli «baktungt» ved at så stor vekt er lagt på tradisjonelt næringsliv og levemåter, herunder utmarksnæringer, mens ungdommens situasjon og deres naturlige valg helt er blitt underkommunisert.
Det oppgjøret med fornorskingspolitikken som mandatet har lagt opp til, er på denne måten blitt mindre synliggjort enn nødvendig, især i konsekvenskapitlene i Del III, «I skyggen av fornorskingen – Konsekvenser for fornorskingspolitikk og urett». Likeså er årsaksforholdene blitt diffuse i forståelsen av vold og overgrep i nære relasjoner.
En offerhistorie?
Jeg har flere ganger reist spørsmålet om hvilket hovedbudskap rapporten vil gi. Utkastet til rapport som forelå på de siste møtene i kommisjonen, før sluttredigering og trykking, viser etter mitt syn at «den store fortellingen» i rapporten er en offerhistorie, i det alt vesentlige om samiskrelaterte forhold. Det avspeiler seg gjennom en gjentatt fortelling om undertrykking av samene under en norsk ekspansjon i Sápmi. Den dominerende fortellingen om internatene og internatlivet dokumenterer urett især overfor samiske barn. En tredje fortelling er om den samiske reindriften og hvordan den vedvarende er blitt utsatt for diskriminering og press, også bevisste overgrep, både fra myndighetene og den fastboende befolkningen. Bruken av personlige historier har styrket dette perspektivet, uten at det i utvalget av slike historier er tatt høyde for kildekritiske refleksjoner. Det er viktig å få fram alle disse tre fortellingene i rapporten. Jeg er imidlertid ikke enig i en framstilling hvor en ensidig offerrolle kan synes å bli hele historien.
Denne ensidige offerrollen er altså tildelt samene som har opplevd ikke liten suksess politisk og samfunnsmessig, især de siste 30–40 år. Her kan nevnes både Fosen-dommen og Utmarksdomstolens avgjørelse om at lokalbefolkningen i Karasjok er den rettmessige eieren av grunnen i nesten hele kommunen. Selv om rapporten har mange eksempler på samisk organisering og oppnådde resultater gjennom en aktive etnopolitikk, blir også dette perspektivet underkommunisert i rapporten.
Denne sterke fokuseringen på det samiske perspektivet har samtidig ført til at skogfinnenes og kvenenes skjebne er kommet mer i bakgrunnen. Heller ikke faktiske og rettslige forhold som skoltesamene har spilt inn til kommisjonen, er blitt tilstrekkelig vurdert.
Det finnes gode grunner til at samiske temaer får en bred plass i rapporten, som statusen som urfolk, den langvarige tilstedeværelsen i flere regioner av landet, de mange konfliktene i forsvar av reindriften som samisk kultur, den store oppmerksomheten over lang tid i forskning, litteratur og kunst, og ikke minst fordi samene har oppnådd mye gjennom sin egen aktive og målrettede politikk.
Samtidig er skjevheten blitt vel påfallende i rapporten. Eksempler på kapitler nærmest bare om samiske forhold, er kapitlene 20 «Reindriftens vilkår», 21 «Sjøsamisk fiske og fiskeripolitikk», 22 «Laksefisket i Tanavassdraget og samisk kultur» og 23 «Utmarksressursene». Disse utgjør nesten en tredel av den samlede tekstmengden i rapporten. I disse kapitlene er også skillet mellom det rettsdogmatiske og det rettspolitiske tidvis blitt utvisket samtidig som skillet mellom fornorskingspolitikk og fornorsking er nærmest utvisket.
Avslutning
Arbeidsformen i kommisjonen har ikke i tilstrekkelig grad tatt sikte på konsensus og heller ikke ivaretatt enkelte overordnede perspektiver. Dette framstår som så vidt uheldig at jeg har funnet det nødvendig med en særuttalelse.
På den andre siden er det mye i rapporten som jeg slutter meg til. Det gjelder særlig de fem første kapitlene (Del I), herunder sammendraget, og den historiske framstillingen i Del II. Jeg slutter meg også til deler av temakapitlene i Del III, for eksempel framstillingen av konsekvenser for språktap, fornorsking av navn, helseforhold, kirkeliv mv., rettferdsvederlag, og kunst, kultur og media. Likeså slutter jeg meg til forståelsen av forsoningsbegrepet i Del IV og til de fem «pilarene» i tiltaksdelen.
Avslutningsvis vil jeg understreke at store deler av rapporten vil danne et godt kunnskapsgrunnlag for det videre minoritetspolitiske arbeidet i Norge.