I året som kommer vil vi stå overfor et ganske bemerkelsesverdig jubileum. I mai for 200 år siden inntraff noe som få hadde sett for seg: en flokk skogfinner gikk fra grensestrøka til Stockholm og fikk møte selveste kongen i den relativt ferske unionen.
Vi snakker om TOLVMANNAMARSJEN. Og det er såvisst ikke en hvilken som helst fottur.
I slutten av april 1823 nådde en flokk på seks norske og seks svenske skogfinner fram til felleskongedømmets hovedstad. De bragte med seg en petisjon underskrevet av 600 skogfinner fra begge sider av grensen. Et hovedkrav var å få opprettet et eget, felles kirkesokn med finskspråklige prester, på tvers av riksgrensen.
Og denne rufsete flokken i sine enkle jaktklær, som hadde forlatt gårdene sine og trasket østover i flere uker i vårløsninga – de fikk faktisk foretrede for kong Carl Johan 4. mai 1823.
Det var på ingen måte gitt at delegasjonen skulle bli tatt høflig imot og sågar sluppet inn. Makthaverne fryktet allmuen, og den eksotiske vesle flokken fikk mange i de upperste lag til å fryse på ryggen og minnes tidligere tiders til dels blodige bondetog og "karlauppror". Bare fem år tidligere ble flere hundre bønder omringet på Krokskogen av militære styrker og arrestert da de var på vei til Christiania for å klage på skattene. Det var forbudt ved lov å samle allmuen til protest og aksjon mot myndighetene. På den tida risikerte man faktisk noe ved å finne på slikt.
Det var modig gjort, og det fikk betydning. Ikke ved at de fikk innfridd kravene sine, for det fikk de ikke, men ved at de for første gang spilte ut det etniske kortet i full offentlighet og gjorde seg synlige. Dette hadde ingen gjort før, og 200 år seinere har vi sannelig noe å lære når vi i vår opplyste tid kan møte på folk med lang norsk skolegang som trur at skogfinner er sånne som finner ting i skogen.
Det er vanlig at folkegrupper som ser seg om i sin historie etter en merkedag å samles om, legger vekt på tre kriterier:
Det vanlige er at man peker på en dato som har overordnet betydning for hele gruppa, som kan knyttes til en hendelse som peker framover, og som innebærer i en eller annen grad et brudd.
I Tolvmannamarsjens møte med kongen oppfylles disse kriteriene. Skogfinnene som gruppe ble skrevet inn i den offentlige virkeligheten som en faktisk eksisterende nasjonal minoritet, handlingen var framoverrettet, og ingenting kunne lenger bli akkurat som før – tausheten var brutt. Dette ser vi lettere i historisk perspektiv enn hva de gjorde i samtida.
Derfor skal vi feire 4. mai!
Det blir en jubileumsmarkering i Oslo der en tolvmannamarsj med nye skogfinneflagg paraderer opp Slottsbakken for å hilse på kong Carl Johan, der han kneiser på sin navnløse hest. Og så snekrer vi et program rundt dette.
Alle kan delta!