En viktig del av den skogfinske bosettingshistorien handler om eiendomsforholdene i skogene. "Det ankerske fideikomiss" – legatet opprettet etter Bernt Ankers død – er en sentral del av denne historien. Da dette veldige eiendomskonglomeratet gikk over ende og dro med seg store deler av den norske "plankeadelen", fikk en god del skogfinner mulighet til å kjøpe brukene sine. Konservator Geir Thomas Risåsen forteller om Bernt Anker og familien hans. Han var en av de mest styrtrike i Norgeshistorien.
BERNT ANKER, ANKERFAMILIEN OG DET ANKERSKE FIDEIKOMISS
Bernt Anker, Anker-familien og det Ankerske fideikomiss er hver for seg store temaer. Samtidig er det beslektede historier. Skal en først ta for seg den østnorske og ikke minst den Christianiarelaterte trelasthandelen på slutten av 1700-tallet er det knapt mulig å unngå disse tre temaene. Bernt Anker er navnet som ruver fremfor noen. I tillegg er hans yngre bror Peder og deres to fettere Peter og Carsten sentrale navn i tiden.
Tømmerdrift og trelasteksport var fra midten av 1600-tallet og et stykke inn på 1800-tallet en monopolisert næring, som involverte store deler av Østlandet. For Solørs vedkommende fikk vi begrep som «Solørs grønne gull» og der konjunkturene knyttet til tømmeret avgjorde om det ble velstand eller trange tider. Nøkkelpersoner i denne handelen var menn som Bernt Anker og hans familie.
BERNT ANKER
Bilde 1. Bernt Anker (1746-1805) var en sentral person i den østnorske trelasteksporten på slutten av 1700-tallet. Han var ved sin død i 1805 landets rikeste mann. Maleri etter Jens Juel. Foto: Fri lisens.
Bernt Anker fremstår som en av periodens mest fargerike personligheter. I Store norske leksikon presenteres han slik:
«Bernt Anker var en norsk forretningsmann, kammerherre og konferensråd. Han var sønn av Christian Ancher og bror av Peder Anker.
Han ble opptatt i den danske adelstanden i 1778. Ved arv og giftermål ble han en meget velholden mann, økte sin formue og ble landets rikeste mann. Han eide skogeiendommer, sagbruk og bergverk over hele Østlandet, Paleet i Christiania og Frogner hovedgård, og hevdet å ha 20 000 mennesker i sin tjeneste. Sine største inntekter fikk han fra trelasteksporten til England, der han blant annet leverte til den engelske flåten.
Anker var Christianias sentrale skikkelse, hans selskaper var storslagne, og han kunne være meget gavmild. Han arbeidet for eget norsk universitet og egen norsk bank, var interessert i kunst og vitenskap, skrev selv skuespill og opptrådte som amatørskuespiller. Sin store formue skjenket han til det Ankerske fideikomiss.»
Bernt Anker ble født inn i et av Christianias ledende handelsdynastier. Han ble født 22. november 1746, og døde i København 22. april 1805, 58 ½ år gammel. Han og hans tre brødre Iver (1745-1772), Peder (1749-1824) og Jess (1753-1798) vokste opp med huslærer, og som sine to fettere Peter (1744-1832) og Carsten (1747-1824) fra Fredrikshald (Halden) ble brødrene sendt ut på en lengre utenlandsreise, en såkalt grand tour. For Bernt og hans brødre omfattet den tre år lange reisen besøk og studier i Sverige, Tyskland, Italia, Frankrike og England. Da de kom til London møtte de sine fettere fra Fredrikshald. Den norske trelasthandleren Georg Wolff som møtte de seks fetterne i september 1762 forteller at:
«det var et sjeldent vakkert syn, at se disse sexs unge Mennesker, hvoraf ingen endnu havde fyldt sit 20de Aar, at promenere i Hyde Park om Søndagerne, alle iførte ensbroderede Stadsklæder og utmærkede sig ved deres sjeldne Anstand og opvagte Fysiogomier.»
I 1764 ble Bernt immatrikulert ved Universitetet i København. Hans ønske var å bli diplomat, og grev Bernstorff oppfordret ham til å bli legasjonssekretær i Paris. Farens død i 1765 endret imidlertid planene. Moren ønsket sønnens tilstedeværelse i Christiania for å ta over bestyrelsen av familiens betydelige eiendommer og handelsvirksomhet.
I de neste 16 år fra 1767 til 1783 bestyrte Bernt Anker familiens store handelshus i sin mors navn. Dette var en periode preget av svært gode konjunkturer, der Danmark-Norge var den viktigste av de sjøfarende nasjonene under den nordamerikanske frihetskrigen. Det meste av fraktfarten ble besørget av Danmark-Norge. I tillegg blomstret trelasthandelen, med Storbritannia som det viktigste eksportmarkedet, og der Norge nærmest hadde enerett på utskipningen av såkalt hjelpetømmer. I Norge var utskipningen fordelt på noen få handelshus. Disse hadde faste leverandører fra landets skoger og faste utenlandske kunder.
Den 11. april 1773 var det selskap hos den 36 år gamle enken Mathia Leuch f. Collett (1737-1801). Den 27 år gamle Bernt var en av gjestene. Alle de tilstedeværende ble samlet i et av selskapsværelsene i Mathias store hus i Rådhusgaten 13. Alf Collett forteller om hendelsen i sin bok «Familien Collett og Christianialiv i gamle dage»:
«Man la straks merke til at døren ind til den store selskabssal var skjult av et speil. Gjestene blev oppfordret til at stille sig op par om par, men Bernt Anker blev staaende alene. Han spurte da, om der ikke var nogen, som vilde række ham haanden. «Ja, hvis ingen anden vil, saa vil jeg,» svarte vertinden og rakte ham sin haand. Musikken spilte op, paa et vink gled speilet tilside, og hele selskapet begav sig parvis ind i salen, hvor alt var beredt til vielsen, som straks paafulgte».
Mathia satt med en betydelig formue etter sin avdøde mann. Den 29. oktober året før hadde hun giftet bort sin pleiedatter Anne Elisabeth Cold (1749-1803) med Bernts yngre bror Peder. I den forbindelse hadde Mathia solgt det såkalte Sørkedalsgodset inkludert Bogstad gård til Peder Anker. Dermed ble formuene og handelshusene til familiene Leuch og Anker samlet på de to brødrenes hender.
Femårsdagen for bryllupsdagen 11. april 1778 markerte Mathia og Bernt med å opprette «Det Ankerske Waisenhus». Det står i statuttene for opprettelsen av barnehjemmet at ekteparet Anker:
«erkjende det for et skyldigt Taknemmeligheds Tegn mod den Gud, som rigelig har forsørget os fra vor Barndom og velsignet vore Huse og Handlinger, at vi igjen tragte efter at blive Midler udi hans Forsyns Haand til at understøtte vore fattige Medborgere, og især trøste, opmuntre og husvale de iblandt dem, som enten i Uformuenhed eller ved en tidlig Død grue for at see deres umyndige Børn Venne- og hjelpeløse, at efterlades udi en farlig Verden, til befryktelig timelig, ja maaske evige Ulykker, formedelst Mangel paa Foranstaltninger til deres kristelige Opdragelse.»
Waisenhuset ble stiftet til «Guds Ære og vore Medborgeres Nytte» og ble derfor reist for den «Capital som vi til gudelig Brug have bestemt». Formålet var å oppta, ivareta og oppdra fattige foreldreløse barn av begge kjønn fra embets- eller borgerstanden i alderen fra 7 til 13 år, og frem til de fylte 16 år.
Mathia døde i 1801 64 år gammel. Hun ble stedt til hvile i familiegravkammeret i Vor Frelsers kirke - i dag Oslo Domkirke. Den sørgende ektemann unnlot ikke å bruke anledningen for å gi utløp for sin teatralske natur. For å unngå oppmerksomhet skulle begravelsen skje klokken 05.00 om morgen. Følgen var at hele byen sto tidlig opp for over være begravelsen. Prosesjonen gikk fra hjemmet i Strandgaten og til Vor Frelsers kirke. Først i prosesjonen gikk 12 hvitkledde piker med blomsterkurver og kranser. Deretter fulgte Det Ankerske Waisenhus` piker og gutter etterfulgt av likvognen. Deretter fulgte Bernt Anker.
I gravkapellet stilte barna fra Waisenhuset seg rundt kisten, hvorpå Bernt kastet over den, omfavnet den og sa: «Nu bedrøver du meg for første Gang».
I et brev til sin agent i Paris skrev han: «Mathia Anker, denne Engel blant Dødelige - er ikke mere». I hagen ned mot Bjørvika hedret han sin avdøde hustru med monumentet, som bærer innskriften: «Mathia Anker – viis og god – fød den 28de May 1737 – død den 21de Juli.
Om selve ekteskapet utalte Bernt senere «at det var en Episode, hvori hans Sjæl ingen Del havde.» Det hadde vært et fornuftsekteskap der to store familieformuer ble forent. Som enkemann snakket han om å gifte seg igjen. En kveld han gikk forbi sitt ene sommerhus Sommero - som lå der Slottsparken ligger i dag - møtte han husmannens datter Karen. Han inviterte henne til seg, ga henne kostbare klær av silke med kniplinger, penger, egne rom i sitt store hus og lot henne spise sammen med seg når han var alene. Det var først når hun ville blande seg inn i driften av Det Ankerske Waisenhus at forholdet ble avsluttet.
I København ble han kjent med en fru Falbe, fridde til hennes unge niese som svarte ja. Så angret han seg og forsøkte å overtale sin fetter Carstens sønn Erik til å gå inn i ekteskapet med lovnad om et betydelig pengebeløp foruten herregården Sande. Erik vegret seg hvorpå Bernt låste han inne i fem timer for at han skulle komme på bedre tanker, uten at det hjalp. Forlovelsen ble hevet og Bernt Anker tilgodeså den forsmådde Christine Falbe et gavebrev på 100.000 riksdaler som hun skulle ha utbetalt etter hans død foruten 6.000 årlig så lenge hun levde.
Som sin far hadde Bernt Anker et stort antall skip i sjøen. På det meste hadde han noen og tjue skip, men mistet flere av dem gjennom forlis. Han forsikret dem aldri, og opplyste selv at tapet av skip beløp seg til mer enn ½ million riksdaler. Gjennom sin omfattende forretningsvirksomhet endte Bernt Anker med å bli Norges rikeste mann. Ifølge en oversikt satt opp i utgangen av 1804 - noen måneder før sin død – utgjorde hans formue 1 ½ million riksdaler, deriblant 146 faste eiendommer taksert til 800-900.000 riksdaler. Han hadde særlig drevet det stort innen trelast, og hadde årlig gjennom en årrekke skipet ut omkring 170 ladninger med tømmer fra Christiania, Moss og Fredrikstad. I tillegg hadde han betydelige eierinteresser innen bergverk og fabrikkdrift.
I 1784 ble Bernt Anker eneeier av Moss jernverk, som han og hans bror Jess hadde kjøpt av farens bror Erich Ancher. Som eneeier satte Bernt seg grundig inn i kanonfabrikasjon og besøkte tilsvarende kanonstøperier i Sverige og Skottland. Resultatet var at Moss jernverk kunne levere store og gode kanoner til den dansk-norske flåte, slik at Moss ble et av landets viktigste jernverk. I 1793 overtok han Gullverket på Eidsvoll der han imidlertid måtte oppgi driften da den ikke var lønnsom. I stedet anla han et kobberverk i nærheten. På Hadeland anla han landets første blyverk uten at det heller ble noen stor suksess. I 1798 kjøpte han Hakadal jernverk. Hakadal jernverk hadde på det tidspunkt ligget brakk i 20 år. Under Bernt Ankers ledelse ble det anskaffet nye stangjernhammere og tatt opp nye gruver. Av andre større eiendommer eide han;
- Frogner hovedgård i Oslo
- Soli Brug i Tune,
- Vestby i Skedsmo,
- Varild Bruk i Vinger,
- Stensby Bruk i Eidsvoll,
- Ås i Hakadal,
- Store skoger i Biri,
- Sande herregård i Tune,
- Store skoger i Trysil
- Grunset Skog i Elverum
Barndomshjemmet inne i Christiania var i hans eiertid sentrum for byens selskapsliv. Over døra inn til hans bibliotek sto den latinske innskripsjonen ”Docendo discimus» eller på norsk «lære ved å undervise». Biblioteket var åpent for utlån for alle som ønsket det. I tillegg hadde han et et eget Natural-Cabinet og et Kunst-Cabinet med antikviteter, astronomiske kikkerter og måleutstyr, fysikkinstrumenter, globuser, mineralprøver og ulike naturvitenskapelige gjenstander. Dette var hjelpemidler som Bernt Anker brukte ved sine offentlige forelesninger over vitenskapelige emner.
Hans gavmildhet og gjestfrihet var viden kjent og han ble spøkefullt kalt «alle Daarers Formynder». Det ble sagt at han aldri ga mindre enn 20 riksdaler om gangen, som oftest ga han 100, men aldri mer enn 500 riksdaler til samme person i løpet av et år, når noen kom og trengte hjelp. Under en middag på Mathias fødselsdag 28. mai 1793 ga han gården Ullevoll med innbo og besetning i gave til hennes brorsønn John Collett. Følgen var at det på denne dagen alltid ble holdt en folkefest til ære for Mathia, der de fattige i omegnen ble bevertet med kjøttsuppe og oksestek foruten at alle fikk 24 riksdaler i gave når de gikk.
ANKERFAMILIEN
Bernt Anker tilhørte en svært resurssterk familie, men fremfor alt – en svært innflytelsesrik familie. Hans oldefar Erich Ancher (1644-1699) utvandret fra Gøteborg til Christiania omkring 1668. Han giftet seg inn i byens velstående borgerskap og etablerte seg innen den svært lukrative trelasthandelen. Dette var like etter Londons brann i 1666 og britenes etterspørsel etter norsk trelast var stor. Derfor var det en betydelig trelasthandel og en betydelig formue Erich Ancher etterlot seg ved sin død i 1699.
Den eldste sønnen Bernt (1680-1724) tok teologisk embetseksamen på universitetet i København og ble sogneprest i Land, i det tidligere Oppland fylke. Blant sogneprestens fire sønner ble Erich Ancher (1709-1785) som kom til Fredrikshald før han endte i Moss.
Erich Anker begynte i lære hos sin onkel i Christiania og ble sendt til London og Amsterdam for å lære mer om trelasthandel. Han etablerte seg i Fredrikshald – dagens Halden – hvor han gjennom sitt ekteskap med Anna Cathrine Tang giftet seg inn i byes veletablerte borgerskap. Han ble etter hvert medeier og eier av Moss Jernverk, som til slutt endte i nevøen Bernt Ankers eie. Erich Ankers to sønner Peter og Carsten Anker dro begge til København hvor de gjorde karriere innen det dansk-norske embetsverk. Peter gikk inn i diplomatiet og endte opp som generalguvernør over den dansk-norske kolonien Trankebar på Koromandelkysten i India. Den yngre broren Carsten gjorde kometkarriere innen embetsverket og ble familiens brohode i København. I 1778 medvirket han til at Ankerfamilien ble naturalisert som danske adelsmenn. I København endte han opp som førstedirektør ved Dansk asiatisk kompagni, Danmarks største handelsforetak på den tiden, foruten at han var direktør for Det kongelige danske møbelkompagnie. Carsten Anker var fetteren Bernts fortrolige venn og nødvendig mellommann i forhold til hans mange forretninger i København. I 1794 kjøpte Carsten Anker Eidsvoll verk hvor han og familien bosatte seg da de flyttet til Norge i 1811. Dermed ble også Carsten norsk jernverkseier i tillegg til at han slo seg opp som trelasteksportør og eier av store skogeiendommer. Hans hjem på Eidsvoll er først og fremst kjent for at det var her Riksforsamlingen holdt hus den skjebnesvangre våren 1814 da Norge gikk fra å være del av dobbelmonarkiet Danmark-Norge, til å bli gitt til Sverige som følge av Kielfreden 14. januar det året. Notabelmøtet da landets stormenn møttes i februar for å stake ut Norges videre kurs fant sted her i februar. Fra 10. april til 20. mai møttes landets folkevalgte til Riksforsamlingen, som i den uinnredede salen erklærte Norge som selvstendig nasjon, utarbeidet og vedtok landets Grunnlov og valgte egen konge. Selv var Carsten og hans bror Peter landets utsendinger i London for å tale Norges sak. Tilbake i Norge ble Carsten våren 1814 statsråd i landets første selvstendige regjering.
Erichs Anchers to år yngre bror Christian Ancher (1711-1765) ble også forretningsmann og etablerte seg i Christiania. Gjennom ekteskapet med Karen Elieson (1723-1806) giftet han seg inn i byens borgerskap. Christan hadde et betydelig virke som grosserer, trelasthandler, godseier og tittel som justisråd, som var tittelen på dommerne i Høyesterett. Christian Ancher ble etter hvert en av Norges største næringsdrivende og inntok en fremtredende posisjon blant Christianias handelspatrisiat. Den industrielle utviklingen i Norge var imidlertid sterkt hemmet på grunn av kapitalmangel. Det dansk-norske bankvesen hadde som kjent tilhold i København. Mesteparten av den kapital som fantes i Norge var overskuddet fra tømmerdrift, bergverksdrift og fiske. Derfor var det de rikeste kjøpmennene i Christiania, inkludert Christian Ancher, som i 1746 reiste kravet til myndighetene i København om behovet for en norsk bank. Man mente at den burde opprettes i Christiania, som både var Norges sentrum og sentrum for den blomstrende trelasthandelen. Ettersom kravet ikke førte frem ble det reist på nytt i 1760, men igjen uten hell. Igjen var det var de rikeste kjøpmenn i Christiania og Drammen som sto bak kravet med Christian Ancher og handelshuset Collett og Leuch i spissen. Da Christian Ancher døde i 1765, 54 år gammel, etterlot han seg en formue på nærmere 400.000 riksdaler. Hans enke Karen Ancher overlevde ham med 41 år og døde i 1806. Hun drev de betydelige forretningen videre inntil sønnen Bernt tok over. Hun ble omtalt som «Gamlefrua».
Som forretningsmann har Christian Ancher kommet i skyggen av sønnen Bernt. Det var imidlertid Christian som grunnla eiendomsbesittelsene, skogsdriften og den privilegerte sagbruksvirksomheten, trelasteksporteten, ulike industriinteresser og skipsrederi i stor stil. På det meste hadde han nærmere 50 skip i sjøen. I årene 1744 til 1755 hadde Christian og Karen Ancher latt oppføre sin store enetasjes murgård ned ved havnen. Gården ble etter hvert overtatt av sønnen Bernt. Ned mot fjorden ble det anlagt en hage med åtte kvarterer for blomster, grønnsaker, frukt og bærbusker foruten en paviljong mot sjøen. I 1760-årene omtales hagen som Christianias promenade, ettersom Christian Anker hadde åpnet den for publikum. For som det heter i en senere kommentar: «Dette viser blandt annet imøtekommenhet ovenfor medborgernes behov, et trekk som skulle bli særlig fremtredende hos justisraadens sønn, den berømte Bernt Anker».
Ekteparet fikk som nevnt de fire sønnene Iver, Bernt, Peder og Jess. Eldstemann Iver døde bare 27 år gammel. Han var sykelig eller hadde dårlig helbred, hvilket var årsaken til at den ett år yngre Bernt måtte avslutte sine studier i København og sin drøm om en diplomatkarriere og i 1767 måtte vende hjem for å avhjelpe moren med å bestyre familiefirmaet etter farens død. Jess var på mange måter den ustyrlige av de fire og endte som familiens sorte får. Som sin bror Bernt var han frem til 1783 partner i familiefirmaet og fortsatte deretter i eget navn i samme bransje. En kort periode var han sammen med Bernt medeier i Moss jernverk. Han flyttet inn bygningen vi i dag kjenner som Den gamle krigsskole i Tollbugata. Han var imidlertid som det står «lidenskabelig Elsker af Jagt og Hazardspill.» Han kunne være ubalansert og deprimert og etter at han ble enkemann i 1796 forverret dette seg. I 1798 under et opphold i Bath i England pådro han seg en betydelig spillegjeld og ble drept i en duell. Han etterlot seg syv ukonfirmerte barn, deriblant sønnen Morten, samt en gjeld på 144.000,- riksdaler. Storebror Bernt betalte gjelden og skjenket i 1802 sin avdøde brors eiendom i gave til Krigsskole. Bygningen er nå gitt videre til Oslo Byes Vel.
Peder var antageligvis den av brødrene som sto Bernt nærmest. 23 år gammel giftet han seg i 1772 til de betydelige skogene som er kjent under navnet Sørkedalsgodset, og flyttet til Bogstad hvor han utvidet hovedbygningen slik vi kjenner den i dag. Dermed ble han eier av svigerinnen Mathias eiendommer, mens hun på sin side ble gift med Bernt. Peder ble først generalintendant og i 1789 generalveiintendant med ansvar for landets veivesen. Etter å ha gått ut av familiefirmaet i 1783 etablerte han sin egen omfattende virksomhet både som godseier og trelastmann. Peder Anker ble Norges første statsminister fra 18. november 1814 til 1. juli 1822.
DET ANKERSKE FIDEIKOMISS
Bernt Anker hadde fortsatt sin fars kamp for et eget norsk bankvesen og han ivret for et eget norsk universitet. Han døde som nevnt i København 21. april 1805. Manges påstand er at Bernt Anker var heldig som døde da han gjorde. Det er ingen tvil om at han var en dyktig og vellykket forretningsmann. Mye av hans suksess skyldtes imidlertid at han var rett mann til rett tid. Det sene 1700-tallet og de første fem årene av 1800-tallet da han var virksom, representerer gullalderen innen norsk trelasteksport. Etterspørselen var umettelig og fortjenesten eventyrlig. Det var gode tider.
Bernt Ankers testamente er datert 19. desember 1801, knapt seks måneder etter hans hustru Mathia sin død. Her bestemte han at hans betydelige formue på omkring 1,5 millioner riksdaler, skulle gjøres til et fideikomiss, der den årlige avkastningen skulle gis til allmennyttige formål. Testamentet slo fast at:
- Eiendomsmassen skulle i all hovedsak forbli samlet
- Den omfattende handels- og forretningsvirksomhet skulle opprettholdes
- Virksomheten skulle fortsette under navnet det Ankerske Fideikommiss
Ettersom han etter eget utsagn hadde tapt over ½ million på sine skip bestemte han at Fideikomisset som han etterlot seg skulle selge alle hans skip bortsatt fra to.
Et fideikomiss er en eiendom eller en formuesmasse som ikke kan selges, men som skal gå i arv og forvaltes i henhold til givers bestemmelser. Bernt Ankers bestemmelse var at verdiene ikke skulle avhendes og at hoveddelen av det årlige utbyttet skulle gå til allmennyttige formål. Utbyttet skulle deles ut som legater:
- Til verdige enker
- Til begavede, men fattige studenter og disipler
- Til husløse
- Samt til de som var tilgodesett i testamentet
Bernt Anker hadde bestemt at Fideikomisset skulle administreres av en kommisjon bestående av hans bror kammerherre Peder Anker, agent Jacob Nielsen, og de «Herrer Bagge og Semb, hvilke i Tidernes Løb efterhaanden skulle supplere sig selv.»
Peder Anker var tilgodesett med 100.000 riksdaler etter sin bror. Hans forventninger var imidlertid større og han ble skuffet. Ettersom flere av fideikomissets eiendommer hadde tilhørt hans far valgte han å reise odelssøksmål på flere av disse – noe han lyktes med for enkelte av Fideikomissets viktigste eiendommer. Tilsvarende kom det i stand forlik mellom Fideikomisset og Jess Ankers barn om at disse skulle ha utbetalt 200.000 riksdaler i 1816 samt 2.000 riksdaler årlig på deling for seg og deres etterkommere. Bernt Anker hadde dessuten gitt frøken Falbe et gavebrev på 100.000 riksdaler samt en årlig utbetaling på 6.000 riksdaler da han i 1805 brøt forlovelsen med henne. Ved kongelig resolusjon ble det i 1806 bestemt at den skulle reduseres til 50.000 og en årlig utbetaling på 2.000 riksdaler. Resultatet var at Fideikomisset startet sin virksomhet med en gjeld på 250.000 riksdaler. I tillegg gikk det i fratrekk flere større summer som Bernt Anker hadde gitt i gave foruten en del legater. Dette medførte en total gjeld på ca. ½ million som tilsvarer 1/3 del av Fideikomissets verdier.
I 1819 måtte imidlertid kommisjonen innstille alle utbetalinger. Den 19. desember måtte de erklære Fideikomisset falitt. Hva var det som hadde gått galt? Fordringene på ½ millioner var ikke nok til å knekke Fideikomissets økonomi. Hva som derimot var verre var krigsutbruddet i 1807. Inntektene fra det utenlandske trelastmarkedet opphørte mer eller mindre. Administrasjonen ble til å foreta Fideikomissets utbetalinger direkte fra kapitalen og i stedet for fra inntektene som uteble, noe som var en av forutsetningene i Bernt Ankers testamente. Ettersom tiden gikk bygget det seg opp enorme opplag med trelast på byens bordtomter i påvente av bedre tider. Den 4. mai 1819 brøt bordtomtbrannen ut. Brannen førte til økonomisk ruin for Det Ankerske fideikomiss, handelshus som Collett & Søn foruten flere andre av Christianias store firmaer med interesser i trelasteksporten. Dermed måtte Det Ankerske Fideikomiss erklære seg falitt. Skiftekommisjonen startet dermed sitt arbeid med å selge unna boets gjenværende 142 faste eiendommer i tillegg til de øvrige varer og effekter. Arbeidet med å avvikle det hele ble først avsluttet i 1842.
Bilde 2. Bernt Ankers hjem ble etter hans død kjent under navnet Paléet ettersom bygningen ble Norges første kongebolig etter 1814. Paléet med hage fotografert i 1890-årene. Foto: Oslo museum.
Sin bolig hadde ved Bernt Ankers død gått over i statlig eie. Testamentet slo fast at «Mit Huus, jeg boer i, skal gives til offentlig brug». I 1806 ble det bestemt at det skulle stå til rådighet for kongehuset. Det ble Norges første kongebolig etter 1814 og gikk etter det under navnet Paléet. Huset brant i 1942 og på tomten står det i dag et parkeringshus. Restene av parken som var Oslos første offentlige park er i dag et sørgelig syn. Lystgården Frogner hovedgård ble overtatt av broren Jess Ankers nest eldste sønn Morten. Fra 1805 og frem til falitten i 1819 utbetalte Fideikomisset:
- 83 000 riksdaler til Det Ankerske Waisenhus
- 101 000 riksdaler til studenter, disipler, enker og fattige
- 98 000 til det nyopprettede Kongelige Frederiks Universitet
- 10 000 til forsvaret
- 6 000 til arbeidsanstalten «Prinds Christian Augusts Minde»
Dermed ble det til sammen utbetalt 298.000 riksdaler til de allmennyttige formål som var siktemålet med Det Ankerske Fideikomiss.
Litteratur:
Anker, Carl Johan (1884): Kammerherre Bernt Ankers Liv og Virksomhed. Kristiania.
Anker, H.N.: Familien Anker. Litt slektshistorie nedtegnet av H.N. Anker 1989-90.
Daae, Ludvig: Det gamle Christiania 1624–1814. Anden omarbeidede og forøgede Udgave.
Christiania 1891.
Holck, Per: Bernt Anker – samtid, liv og forfatterskap. Oslo 2005.
Risåsen, Geir Thomas: Eidsvollsbygningen. Carsten Anker og Grunnlovens hus. Oslo 2005.
Farfatteren:
Geir Thomas Risåsen (f. 1961) er konservator ved Norsk Folkemuseum. Han har vært konservator ved Eidsvoll 1814, der han var faglig ansvarlig for restaureringen av Eidsvollsbygningen frem til Grunnlovsjubileet i 2014.
Dette materialet ble presentert på Finnsam-konferansen i Oslo i mars 2022.