Sølvskatten - hva betalte finnskogingene?

Sølvskatten som personalhistorisk og kulturhistorisk kilde

Av Lars Løberg, cand.philol. med historie hovedfag fra UiO 1986, fagdirektør i Utenriksdepartementet pt ambassaderåd ved ambassaden i Warszawa, faglærer i historie ved Høyskolen i Volda (2008-10).

Foredrag på Finnsam-konferansen i Oslo mars 2022.

Sølvskatten i 1816 var Stortingets måte å finansiere en egen norsk seddelbank på. Tanken var opprinnelig å finansiere banken ved frivillige innskudd, men da dette mislyktes, måtte sølvreserven som skulle være bankens ryggrad skaffes til veie gjennom en ekstraskatt, en av Norges­historiens største ekstraskatter. Skatten var en enorm økonomisk byrde for den norske befolkningen, og det ble følgelig ekstra viktig å fordele skattebyrden mest mulig rettferdig. Derfor ble det lagt nye prinsipper til grunn for utlikningen, men hvordan disse ble praktisert varierer kraftig fra tinglag til tinglag. Her skal vi derfor se spesielt på hvordan skatten ble utlignet blant skogfinnene. For selv om det var et poeng å spre skattebyrden best mulig, var det heller ikke her slik at alle betalte sølvskatten.

Skattesystemet

Skattesystemet slik vi kjenner det i eldre norsk historie er eldgammelt, og nokså enkelt. I land­distriktene var det matrikkelgården som var skattegrunnlaget[1]. Og sjøl om landskylda på den enkelte gården som oftest var resultat av en nitidig beregning av produksjonsverdien av gården, så var skattesatsen resultat av et nokså enkelt system av skatteklasser. I hovedsak var gårdene skattemessig inndelt i fullgårder, halvgårder og ødegårder, hvor de første betalte full skatt, de andre halv skatt og de siste gjerne bare kvart skatt. Ødegård var et begrep som tok utgangspunkt i gardsbruk som ble liggende øde etter de store pestepidemiene på 13- og 1400-tallet. Langt de fleste av dem ble inkorporert i andre og større gårder, noe vi indirekte kan lese ut av landskyldsverdier som enten er sammensatt av ulike skyldspesier eller har merkelige landskyldsbrøker. Etter hvert som folketallet begynte å vokse igjen, ble gårder delt i flere bruk, og ødegårder som lå noe unna, men som var blitt brukt som underbruk av en annen gård, kunne bli gjenryddet og gjenoppstå som egne gårder og egne skatteobjekt.

I dette nokså enkle systemet dukker også husmenn opp som skatteklasse. Hva de hadde der å gjøre, måtte det en Andreas Holmsen til for å forklare. Han påviste med grunnlag i de ulike skattelistene fra 1600-tallet at, i hvert fall for Akershus lens vedkommende, så var en husmann i skattelistene slett ikke en slik husmann vi kjenner fra 1800-tallet, eller fra Prøysens beskrivelser. Husmann var rett og slett en medbruker, et tegn på at matrikkelgården ble delt opp i flere bruk, men samtidig også på at de nye brukerne enten ikke kunne eller ikke ville betale mere skatt enn strengt nødvendig[2]. Vi ser da også at i de skattelistene hvor husmenn opptrer, skjer det ofte en rotering mellom hvem som betaler full skatt og hvem som betaler husmannsskatt, altså en lokal byrdefordelingsordning.

Dette er greit å ha med seg når vi skal vurdere sølvskatten. Denne er nemlig også lagt opp med klare innbyrdes graderinger, ikke så grovt inndelt som matrikkelskattene var det, men fortsatt etter landskyldstørrelser mere enn etter inntektspotensiale. Og igjen, denne gangen er husmennene som Smith og andre beskriver av den mer moderne typen, de var skattefrie i den forstand at de ikke betalte skatt til Kongen. Og begrunnelsen for det var enkelt nok: husmannen var i bondens tjeneste og et redskap for ham til å forbedre gårdsbruket. Men da var det også bonden som betalte skatten for gården, å skattlegge husmannen ville være å redusere den nytten bonden kunne gjøre seg av sine husmenn. Vi skal se nærmere på dette for Trysils vedkommende, men først et par ord om selve sølvskatten og hva den betød.

Valutaer i 1814

Ved unionsoppløsningen i 1814 var de dansk-norske statsfinansene helt ute av balanse. Krigs­økonomien under Napoleonskrigene førte til store underskudd på statsbudsjettene, økende inflasjon, galopperende fra og med 1807 og et utall valutaer i omløp. Den faste målestokken var Hamburger Banco, definert som en fast mengde fint sølv. Den lovbestemte hovedmynten i Danmark-Norge var speciedaleren, som også var definert som en fast sølvmengde slik at en speciedaler var lik tre Hamburger Banco. Storparten av pengesedlene i omløp lød likevel ikke på speciedaler, men på såkalt dansk courant. Courantdaleren hadde en noe lavere verdi enn speciedaleren, og det var denne vekslingskursen som etterhvert galopperte i courantdalerens disfavør. Normalt skulle det gå 125 courantdalere på 100 speciedalere, men i desember 1812 var kursen helt oppe i 1760 til 100, og i det åpne markedet ble det betalt mer enn 2000 courantdalere for 100 speciedalere. For å bremse denne utviklingen ble det i januar 1813 opprettet en ny seddelbank, Riksbanken, som skulle ha enerett til å utstede pengesedler. De gamle sedlene ble byttet ut og den nye pengeenheten, riksbankdaleren, skulle svare til halve sølvverdien av speciedaleren.

Riksbankdaleren skulle være det lovbestemte betalingsmiddelet ved unionsoppløsningen, men det hadde gått smått med innløsningen av courantdalerne, så det var fortsatt mange slike i omløp, speciedalere forekom fortsatt og det fantes også assignasjonsbevis utstedt av Regjerings­kommisjonen mellom 1807 og 1810, pengesedler med garanti for innløsning i courantdalere. På samme måte hadde Christian Fredrik våren 1814 utstedt sine egne stattholderbevis, de såkalte prinsesedlene. Det var også banktegn, undervektige kobbermynt på relativt store beløp, i omløp. Mengden av pengearter i omløp var forvirrende, enda verre var det å holde styr på alle vekslings­kursene. Riksforsamlingen måtte rydde opp i virvaret, men nøyde seg i første omgang med å utstede en garanti for alle riksbanksedler i omløp samt for en viss nytrykking for å finansiere den nye statens utgifter fram til 1. mars 1815.

Sølvfondet

Garantien fra eidsvollsmennene viste seg raskt å være lite verdt. Verdien av de nygaranterte sedlene sank sterkt og ustanselig utover høsten 1814, og da det første ordentlige storting trådte sammen 1815 var opprydding i pengeforholdene høyt prioritert. Hovedspørsmålet var om eidsvollsgarantien skulle opprettholdes eller om dalerverdien skulle skrives ned slik at statens forpliktelser ikke ble for store. Den moralske forpliktelsen til å opprettholde statsgarantien var sterk, men idet dette ble definert som en lovbeslutning, klarte ikke garantiforkjemperne å samle 2/3 flertall bak eidsvolls­garantien. Isteden ble det vedtatt å løse riksbankdalerne inn etter børskurs, hardt og usentimentalt. Dette beredte grunnen for opprettelsen av Norges Bank, som fra 1819 skulle ha plikt til å innløse sine nye sedler med sølvmynt. For å klare dette, måtte banken ha et sølvfond, en reserve som skulle motsvare en viss andel av seddelmengden i omløp. Sølvfondet skulle skaffes til veie ved privat tegning av andeler, men om dette ikke var tilstrekkelig, skulle resten av fondet opprettes ved en alminnelig formuesskatt. Skatten skulle fordeles på skattyterne etter en forutgående ligning, og det er denne utligningen som er bevart som den såkalte sølvskatten.

Så er spørsmålet, hvor stort måtte dette sølvfondet være for å garantere for Stortingets virkelyst og Regjeringens handlinger? I henhold til loven av 14. juni 1816 skulle grunnlaget for Norges Bank være et fond med en sølvverdi på mellom 2 og 3 millioner speciedaler. Hvor mye dette var, vises kanskje best på at statsbudsjettet for de tre årene 1815-7 var på snaue 1,4 millioner speciedaler. Sølvfondet tilsvarte altså grovt regnet fire statsbudsjett. I år er statsbudsjettet vedtatt med 1576 milliarder i utgifter. Fire statsbudsjett er altså over 6 300 milliarder kroner eller mer enn halve Oljefondet – og det skulle betales inn i en smell.

Nå blir ikke det helt riktig. Statens virksomhet er mye større i dag enn den gangen, men poenget er uansett at dette var en skatt av enorme dimensjoner og litt av en byrde på norske skatteytere. Sølvskatten skulle betales i gull- eller sølvmynter, eller ved å deponere sølv­gjenstander. Mange måtte bruke familiens sølvgjenstander, herunder arvesølv, til betalingen. Det ble i februar 1817 besluttet at de som ikke kunne skaffe edle metaller kunne betale i sedler eller kobber. Staten skulle så påta seg å skaffe edlere metaller gjennom et utenlandsk lån.

Sølvfondet skulle skaffes til veie ved privat tegning av andeler, men om dette ikke var tilstrekkelig, skulle resten av fondet opprettes ved en alminnelig formuesskatt. Skatten skulle fordeles på skattyterne etter en forutgående ligning, og det er denne utligningen som er bevart som den såkalte sølvskatten. Som økonomisk kilde er sølvskatten interessant. Den speiler på sin måte den økonomiske verdien bruksenheter, grender og bygdelag imellom. Slektshistorisk er den en kjærkommen mellomstasjon på veien bakover mot folketellinga 1801, men den er på bakgrunn av utligningsmåten bare en oversikt over brukere, ikke familiefedre. Utligningen er likevel interessant som den første noenlunde finmaskede verditakseringen av gardsbrukene i sognet. Og slik fortsatte det i mer enn 50 år til. Først i 1867 gikk Trysil over til inntektsbeskatning, langt senere enn mange sammenlignbare kommuner.

Sølvskatten 1816 for Trysil

Amtet hadde pålagt Trysils skattytere en samlet andel på 150 spesiedalere. Den lokale ligningsnemnda la i hovedsak matrikkelskylda til grunn, men det er gjort en del skjønnsmessige tillempninger. Dette betyr for det første at husmenn, inderster og andre som ikke drev matrikulert jord i hovedsak var fritatt fra sølvskatten. Som et kuriosum ser en at ligningsnemnda hadde regnet feil – de hadde utlignet 151 daler istedenfor 150, men det var nok enklere å levere inn en daler for mye enn å nyberegne og omfordele den ene daleren.

Fordeeling

Af den Sum 150 rd Specie i Sølv som i følge amts Commissionens Bestemmelse den 30 augs 1816 bliver at udreede af Tryssild Præstegield som Indskud til Kongeriget Norges Bank.

For Trysils vedkommende er det Ole Torgalsen på Vestre Sætre som får det største skattekravet med 2 1/5 speciedaler, 6 andre får 2 spd hver. Blant skogfinnene, som i følge Smith og ifølge skifte­materialet skulle ha det enda litt bedre stilt enn de øvrige tryslingene, er det Ole Henriksen i Skjærberget som ilegges mest med 1 3/5 spd. Vi ser også ellers at finnene i Trysil slipper nokså mildt unna sølvskatten. For de som husker tilbake fra i går, så var presten Smiths anslag at finnene utgjorde en femdel av befolkningen i Trysil. Med et samlet skattekrav til sognet på 150 spd, nå hadde Nordre Osen i mellomtiden blitt lagt til Trysil, og dette annekset fikk 15 spd i sølvskatt, burde altså finnene pro rata blitt i lagt 27 spd, men de slapp med bare 20. Og ser vi på familiefedrene, Smith regnet opp 13 gårder med i alt 24 oppsittere og 16 husmenn, så finner vi i alt 26 oppsittere skattlagt i sølvskatten, temmelig godt i overensstemmelse med Smiths tall.

Elverum og Solør

Så var Trysil et veldig perifert område også skattemessig. Det ser vi tydelig om vi går inn i amt­kommisjonens totaltall. 150 spd på Trysil var smått i forhold til Elverums 2 400 spd eller totaltallet for Østerdalen, som var 7422 spd. Og for de store sognene er sølvskatten langt mere av en kultur­historisk kilde. Fogden i Elverum, som også var kammerråd, måtte alene ut med 250 spd, og landhandler Kynsberg, som vi også kjenner fra visa om Trysil-Knut, betalte 200 spd. Disse to måtte altså hver for seg ut med mere enn hele Trysil, og 100 ganger mere enn sjøl den rikeste bonden i Trysil. Men da får vi også for Elverums vedkommende en langt større spennvidde mellom små og store skatteytere, noe som kan gi grunnlag for i hvert fall litt forsiktige anslag på velstand og velstandsutvikling for noen gardsbruk.

Og Solør ble enda hardere beskattet enn Østerdalen. Grue måtte ut med 6 100 spd. Men også her slapp skogfinnene uforklarlig billig unna. På Grue finnskog var det bare Rotneberget, Lauvhaugen, Tvengsberget og Askovsbergets brukere som ble ilagt skatt, et titalls brukere med 1-2 spd utlignet på hver, altså helt på nivå med skogfinnene i Trysil. Hoff tinglag måtte utrede 8 100 spd, fordelt med 2 200 på Hoff sogn, 3 500 på Åsnes og 2 400 spd på Våler. For Hoffs vedkommende er finetorpene konsekvent omtalt som plass, og de er gitt en skatt som stort sett varierte fra 4 til 8 spd per bruker, altså mye, mye høyere enn for finnene i Trysil, enda dødsboene i Trysil var langt rikere. For Åsnes vedkommende ligger finnene noe lavere, gjennomgående på 3 eller 4 spd, men med unntak for Juberget som går helt opp i 20 spd. Vi ser også. Og da særlig for Vålers vedkommende, at både føderådsmenn og inderster kunne bli skattlagt, da gjerne med en egen anmerkning om at de har formue. Her er det ellers bare Peder Eriksen i Risberget som når opp i 8 spd, de øvrige finnene både i Risberget og i Gravberget ligger nokså jevnt på 4 spd.

Illustrasjoner: Utvalgte på Grue Finnskog, Utvalgte på Hof Finnskog, Utvalgte på Åsnes Finnskog, Utvalgte på Våler Finnskog

Sølvskatten som kilde

Igjen, sølvskatten er altså ingen sentral kilde for å estimere hverken folketall eller slekts­sammen­henger, men den sier nokså mye om innbyrdes sosiale ulikheter. Den må imidlertid brukes med stor forsiktighet. Først må en bestemme hvor stor del av bygdelaget som faktisk ble skattlagt, dernest har denne gjennomgangen vist at de enkelte skattekommisjonene slett ikke har brukt de samme fordelingsmetodene. Vi vet ikke på hvilket grunnlag amtene fordelte skattebyrden tinglagene imellom, men det er helt åpenbare urimeligheter i hvordan enkelte distrikt ble langt lettere skattlagt enn andre. Og her, som i Trysil, kan utlikningen bare gi en veldig grov indikasjon på de reelle formuesforholdene, mens den samme utlikningen f eks for nabosognet Elverum er langt mere finmasket, og derfor på en helt annen måte gir et grunnlag for å si noe om sosiale og økonomiske  forskjeller. Og igjen, skattelistene er en enkelt tilgjengelig kilde, men informasjonene derfra kan på ingen måte måle seg med verdien av en innbyrdes sammenstilling av skifteopplysninger.

Litteratur:

Holmsen, Andreas (1979). Gård, skatt og matrikkel. Oslo

Lie, Einar; Jan Thomas Kobberød; Eivind Thomassen og Gjermund Forfang Rongved (2016). Norges Bank 1816-2016. Oslo

Løberg, Lars (1986). En tidligkapitalistisk skogbruksrevolusjon – hovedtrekkene ved den økonomiske utviklingen i Trysil på 1700-tallet. Hovedoppgave i historie UiO.

Løberg, Lars (1999). Nytt lys over vår historie. I Årboka Trysil-før og nå nr 3 1999. Trysil-forlaget

Løberg, Lars (2006). Sølvskatten 1816 for Trysil. I Tjukke Slekta 1/2006. Elverum

Smith, Axel Christian(1784). Beskrivelse over Trysild Præstegjeld I Aggershuus Stift I Norge. 3de utg Elverum 1969.

[1] Holmsen 1979 s 16.

[2] Op.cit s 107-8.