Bli medlem!

 

  

 

 

 

 

Minoriteter tema på møte i Oslo

Kven Østlandet inviterer til et åpent møte lørdag 6. november kl. 13 på Litteraturhuset. Tema for møtet er «Norges nasjonale minoriteter, med flere hundre års tilknytning til Norge – og deres skjebne i Norge.» Historiker Trond Gabrielsen skal innlede til debatt om hvordan staten forskjellsbehandler nasjonale minoriteter, som kvener, skogfinner og samer.
Sentralt i møtet står rapporten fra Telemarksforskning, en rapport bestilt av Kommunaldepartementet i forbindelse med deres utarbeiding av stortingsmelding nr. 12 om de nasjonale minoritetene.

Trakasseringen av skogfinnene i museumssaken kommer ikke til å gå ubemerket hen. Den er et grovt og svært aktuelt eksempel på den offentlige paternalismen. 

Vårt innlegg på møtet: 

Litteraturhuset 6.11.21

 Det mest aktuelle eksemplet på paternalisme og kunnskapsmangel i forvaltningen er antakelig den akutte kampen skogfinnene står i overfor Kulturdepartementet. Den har pågått i årevis, men har foreløpig kulminert med et regelrett trusselbrev fra departementets museumsavdeling akkurat i regjeringsskiftet.

Det handler om et nytt museumsbygg for Norsk Skogfinsk Museum og om hvem som skal bestemme over det.

 For å gi et riss av bakgrunnen her må jeg dra historien om gutta på tur – kortversjonen slik den fortelles folk i mellom:

Etpar byråkrater drar ut i verden på dannelsesreise til det store landet som heter Utlandet, og der ser de mye rart og interessant. Det er særlig én oppdagelse de gjør som bergtar dem fullstendig: I ett land har de slått sammen en rekke typer kulturinsitusjoner i én struktur, og skapt en tilsynelatende helt vidunderlig orden. (So ein Ding müssen wir auch haben!) De skynder seg hjem og setter i gang et monumentalt prosjekt, den såkalte ”ABM-reformen”: Arkiv, bibliotek og museer skal slås sammen i ett eneste herlig srømlinjforma hierarkisk apparat.

Men dette var aldri noe annet enn et skrivebordsprosjekt. Det sprang ikke ut av noe behov nedenfra i denne sektoren, og det endte da også som slike byggverk ofte gjør: Opp som en løve og ned som en skinnfell. Det var bygd opp et helt direktorat som raste sammen som et korthus da daværende kulturminister (Huitfeldt?) stakk kniven i det, faglig tilskyndet av nasjonalbibliotekaren. POFF!

 Det eneste som overlevde i ruinhaugen var en ”museumsreform” – det samme byggverket i mindre format og begrensa til museumssektoren. Den har til gjengjeld vært under grundig omstrukturering i en god del år nå og er blitt et virkelig prestisjeprosjekt i departementet.  Det skal skapes effektive byråkratiske strukturer der ressursene skal samles i store sentrale enheter med mange nye sjefer. Små enheter skal inkorporeres i store, med tydelige kommandolinjer.

Omorganiseringsprosessen åpner med godsnakk, fagre løfter, overtalelse og gulrøtter – og ender med rein tvang. Der er der vi står nå.

NSM – selve fanesaken for det skogfinske miljøet – skal tvinges inn under Anno, det tidligere fylkesmuseet for Hedmark. Det er en meningsløshet. Som samlende nasjonal institusjon for den skogfinske minoriteten vil ikke NSM underlegges en regional institusjon uten kompetanse på det skogfinske. Det burde jo snarere være omvendt.

 

Departementet har gjennom en årrekke brukt en lang rekke utspekulerte teknikker for å tvinge skogfinnene i kne:


– Holde institusjonen så liten og maktesløs som mulig ved å avslå alle krav om tilstrekkelige driftsmidler og flere stillinger gjennom mange år

– Stille stadig nye krav om planer og utredninger for byggeprosjektet

– Bruke den beskjedne størrelsen som de selv har skapt som argument for at NSM ikke har kompetanse hverken til å bygge eller drive skikkelig, og derfor må inngå i en større enhet

– Bruke budsjettkommentaren fra inneværende års budsjett for alt den er verdt: Den er vedtatt av Stortinget og dermed urokkelig. Nå presses museets byggeprosjekt mot konkurs, og det gjør museumsavdelingen KV2 i departementet med åpne øyne.

Det siste er altså brevet de sendte 5. oktober, noen dager før Solbergregjeringa gikk av. Det er et brev som oser av irritasjon over en forstokka buskmannstamme fra langt ut i hutiheita som våger å sette seg opp mot Store Hvite Mann i Grubbegata. Nå skal de få lære en gang for alle hva som lønner seg. Det blir ingen flere lommepenger i år, barn!

Og for riktig å strø salt i såret tillater Store Hvite Mann seg å belære buskmenna om hva den europeiske Rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter betyr: At minoriteten skal gjøre som Store Hvite Mann sier, for dette vet nemlig Store Hvite Mann best. De som i alle år har gitt fullstendig beng i alle henvisninger til minoritetsrettigheter og latt som om de er fullstendig irrelevante, de gjemmer seg bak Rammekonvensjonen og hevder å vite best både hva som er best for minoriteten og hva som er best for deres nasjonale museum.

Ja, det er faktisk slik man må lese dette brevet. Det er noe av det verste jeg har sett. Dere kan gå inn på hjemmesida vår og lese det.

 

Men vi har også en god nyhet:
Ingen annen sak noen sinne har bidratt til å styrke den skogfinske selvfølelsen mer enn museumssaken.

Ingen annen sak har som denne bidratt til å forene skogfinner, og ingen annen sak har sveiset museumsstyret tettere sammen.

Derfor skylder vi egentlig departementet en takk for all vrangskapen de har pønska ut.

Skogfinnene har ikke hatt for vane å slamre med dørene. Men kunnskapsløsheten og paternalismen i forvaltningen har nå fått forbitrelsen og harmen til å vokse.

Vi regner med at vi også har de andre minoritetene – og denne forsamlingen -  i ryggen når vi sier: Peli poikki. Nok er nok.

 

Så den gode nyheten er et løfte: Vi kommer ikke til å gi oss på tørre møkka.