Bli medlem!

 

  

 

 

 

 

Ingen visdom uten museum

Dikteren Thor Sørheim deler denne teksten med oss. Den ble framført av ham både på Peli poikki-kvelden i oktober 2020, og ved demonstrasjonen som museumsaksjonen gjennomførte utafor Kulturdepartementet i desember 2016.

INGEN VISDOM UTEN MUSEUM

Da Fisker’n fra Midtbu ved Høversjø i Hurdal

så at det sto en mann inne på land og viftet med øksa,

rodde han inn og oppdaget at mannen silblødde fra beinet,

og da måtte Fisker’n fra Midtbu gjøre det han var god for,

han fant ei linfille som trolig var dynket med urter

og la den over såret, og så stanset blodet.

Nede i bygda hvisket folk om at finnen der oppe

ved Høversjø hadde trolldomskrefter, han kunne kaste

sykdom og død over folk og fe, men at han også kunne

stanse blødninger var det mange som ville lære,

men da rodde Fisker’n fra land med et vennlig smil:

«Du må lære å kjenne både de onde og gode kreftene.»

 

Da Gedron fra Myrvika, som kunne sette snarer

i skogen, stikke kattiser i vatnet og spille sin egen vals

på fela, kom ned til suppestasjonen på Årnes,

i trange tider hvor folk sto i kø for å overleve,

passerte han raden på veg opp til gryta, «Still deg bakerst

i køen, din finnesniker», var det noen som ropte,

Men Gedron svarte rolig: «Der står det noen fra før.»

 

Da eventyrkongen Asbjørnsen vrikket foten

ved Gjermåa under ulvejakta, krabbet han opp

til Berthe Tuppenhaugs hytte, og hun kunne fortelle

at dette var ulvens hevn, men som signekjerring

visst hun råd, hun helte brennevin på hevelsen

mens hun sang; «Jeg red meg en gang gjennom et led,

så fikk min sorte fole vred, så satte jeg kjød mot kjød

og blod mot blod, så ble min sorte fole god.»

Og foten ble helbredet, men Asbjørnsen gjorde en feil,

barna på Fjeldstad fikk lære sangen og synge den i leken,

og da ble Berthe vred, for målingens, støpingens, åtgjerningens

og signekunstens hemmeligheter krevde respekt.

 

Det handler om visdommen fra Savolaks skoger,

ikke trolldom og magi, det var et takknemlig rykte,

men kunnskapen om å dyrke rug på karrig morenejord,

risfallet, vålfallet, og det tredje og siste fall før skogteigen

gikk over til å bli beitemark for dyra, gikk i ærefull arv,

slik etterlot skogfinnene et lappeteppe gjennom skogen,

de kjente til fattigdommen i jordhytta og den djupe freden

 under rognetreet, og saunasaligheten, skritt for skritt

ble de ført inn i manntallet og etter hvert i storsamfunnet,

det går et sus fra Savolaks skoger til stokkebåtene på Røgdensjøen,

siden har det skjedd en folkevandring fra Finnskogen til Pippervika,

fra skog til skrog, fra rya til Ryenkrysset, det finnes mange korsveger

i livene våre, hvor vi må prøve kreftene,

hvor vi ikke må finne oss i å stille bakerst i køen,

hvor vi må vise respekt for naturens egenstemme,

ved alle vegkryss må det også peke en pil mot hvor

vi kommer fra, for det finnes ingen visdom uten museum.

 

Thor Sørheim

Desember 2016.